«Det beste tidspunktet å plante et tre var for sju år siden.»
Det ordtaket hørte jeg i går under den store åpningen av den nye frisbeebanen og turstien i Flekke. Mens jeg pratet med venner om hagetips, plasket den eldste sønnen min i fjorden sammen med venner fra skolen, og treåringen min lekte med en eldre jente fra barneskolen. Et øyeblikk lurte jeg på hvordan de kjente hverandre, før jeg kom på at her i Flekke kjenner alle hverandre.
For sju år siden plantet jeg et epletre.
Det var da jeg først flyttet til Flekke, med mannen min, en hund og en baby på seks måneder, og bygde hus oppe på byggefeltet. Fram til da hadde jeg levd et ganske omflakkende liv. Etter å ha fullført bachelorgraden min i Canada flyttet jeg til Norge med en norsk gutt, og det neste tiåret flyttet vi rundt omkring i landet.
Jeg lærte å sette pris på solskinn etter å ha bodd i Bergen. Jeg forsto hva friluftsliv er da jeg bodde i Finnmark, i et hus med utsikt over det arktiske landskapet. Jeg forelsket meg i de hvite sandstrendene på Sørlandet. Vi bodde et år i vakre Hyllestad, der vårt første barn ble født. Men ingen av disse stedene føltes som hjemme. Ingen av dem var der vi ønsket å slå rot og oppdra barna våre. Ingen av dem fikk oss til å føle oss som en del av et fellesskap.
Helt til vi oppdaget Flekke.
Et av mine første minner fra Flekke er fra da mannen min og jeg kom for å se på tomtene som var til salgs, og for å finne ut om det var lurt å bygge her. Flere av naboene kom ut for å hilse på oss. Vi pratet og lo. Det føltes godt. Det føltes riktig.
Så til tross for at vi verken hadde venner eller familie i området. Til tross for at vi ikke engang hadde jobb i Flekke. Bestemte vi oss for å bygge hus. Å slå rot. Å forplikte oss til dette lokalsamfunnet.
Det var en stor risiko. Men det er ikke en risiko vi hadde vurdert et eneste øyeblikk hvis det ikke hadde vært skole i Flekke. For hvorfor skulle noen bygge hus et sted uten skole? Hvorfor skulle noen investere sparepengene sine og familiens framtid i et sted som allerede har bestemt seg for at det ikke har noen framtid?
Dette spørsmålet er ikke hypotetisk, for andre familier har stilt det samme spørsmålet og svart det samme som oss. I de sju årene jeg har bodd her, har det blitt bygget tre nye hus øverst på byggefeltet. Flere har kommet opp lenger ned, og flere er under bygging akkurat nå. Bare øverst på byggefeltet bor det ni små barn. Når jeg ser ut av vinduet mot fjorden, ser jeg splitter nye, moderne kontorbygg ved vannkanten. Dette er ikke et samfunn i forfall. Dette er et samfunn som folk aktivt velger, med sparepengene sine, boliglånene sine og barna sine.
Skolen er en stor del av grunnen. Det er den som gjør at «alle kjenner alle» er sant, og ikke bare sentimentalt. Det er grunnen til at en treåring allerede har en eldre venn å leke med ved fjorden. Det er der blandingen skjer, på tvers av alder og på tvers av familier, og det finnes ingenting annet i Flekke som gjør den jobben.
Tar du skolen bort så vil regnestykket endre seg for hver familie som ellers ville ha gjort som oss. Ikke med en gang, og ikke synlig, men de vil se på den forlatte skolebygningen, husene som er til salgs, den tomme parken, og tenke det vi ville ha tenkt: ikke her.
Epletreet mitt brukte sju år. Nå bugner det av frukt på hver eneste gren.
Hele ordtaket sier at det beste tidspunktet å plante et tre var for mange år siden, og at det nest beste tidspunktet er nå. Flekke ble plantet for mange år siden, av familiene som kom før oss, og av dem som har kommet siden. Alle vi som bor her, nyter godt av fruktene.
Jeg ber kommunestyret om å la epletreet få fortsette å vokse.
Teksten er renset og formatert etter PDF-en. PDF-en er originalen.